Langtur til Lillehammer ble ny pers på klubbens tiåring.

Å skulle dra av gårde til landsstevnet for rekrutter/ungdomslekene 2011 med en tiåring i ”bagasjen”
var spennende. Ingen av oss hadde vært med på dette tidligere, men hvor ulikt andre stevner kunne det være? For å si det sånn, bortsett fra aldersforskjellen så var det ingen ting som tydet på at dette ikke var et vanlig stevne. Om disse rekruttene er seriøse? Gjett om, de er like gira som alle oss andre på å gjøre det bra. Ikke noe i veien med konkurranseinstinktet der nei.
Vi startet egentlig dagen før, en kjapp tur på fredag opp på Ekeberg for forberedelse til dagen etter.
En gjennomgang med utøveren var nødvendig, greit at hun visste noe om hva som skulle skje.
Det hun likte minst var at hun måtte stå opp ever en time tidligere enn hun pleier på lørdager.
Det kan hun si det, hva med oss som ikke skulle skyte engang ;-)
Lørdags morran kom og vi var på plass for å hente henne litt før tiden, gjorde ingen ting for hun kom like tidlig ut. Så nesten ikke trøtt ut en gang.
Duret av gårde i vår bittelille bil, første stopp Statoil for en kopp kaffe og matpakke. Jeg er nemlig av typen som blir kvalm av å spise for tidlig om morran. Det ble med den ene stoppen for oss.
Vel framme bar det av gårde for innsjekk og våpenkontroll, null problem der.
Sjekket ut banen og kikket oss litt rundt på de andre arenaene, det var jo mange forskjellige idretter samlet i Kristins hall og Håkons hall. Med god tid til skyting så var det ikke noe stress, fikk til og med kjøpt en overpriset pølse i utendørskiosken.
Det nærmet seg start og vi trakk inn på konkurranseområdet, oppakking av utstyr og våpen samt innstilling av riktig høyde på Norma-støtten ble gjort. En siste peptalk ble gjort og jeg trakk meg unna. Denne gangen var det jo ikke jeg som skulle være trener, Siri ble igjen under prøveskuddene og de første konkurranseskuddene. Etter litt skruing av sikter så det ut som alt var under kontroll, litt høye skuldre kanskje. Det var vel ikke bare hun som hadde høye skuldre, våres var ikke mindre høye de
Skuldrene datt ned, hun husket tydeligvis mine formanende ord fra dagen før. Noen pauser underveis og vips så var hun ferdig.
Etter gliset å dømme så var hun fornøyd, og er hun fornøyd så er vi fornøyd. En kan ikke kreve mer enn det 
Tok tid til en liten prat om opplevelsen etter endt skyting, var hun fornøyd? Hadde det vært morsomt? Fornøyd var hun og morsomt hadde det vært. At resultatet skulle bli ny pers er jo bare en kjempebonus.
Med så mange rekrutter fra forskjellige klubber så dukket det opp en del kjente fjes. En av de var Aina som vi pratet litt med, alltid like hyggelig. Etter en forklaring av hvem Aina var så var kommentaren klar, jeg skal bli like god som henne.
Etter å ha sett litt av de som skjøt på laget etter så inntok vi litt kjapp mat på den fortsatt alt for dyre kiosken.
Deretter bar turen hjemover, noe trøttere men med en kjempeerfaring rikere ankom vi hovedstaden igjen.
Ville vi gjort dette igjen? Oh yes, uten tvil.
Neste år satser vi på å ha med minst tre stykker, da kan vi kanskje stille lag også.
Takk til alle vi møtte for en fin opplevelse og vi ses igjen.